Isbilen

Det er ikke mange år siden Den Norske Isbilen gjorde sin inntreden i det langstrakte landet vi bor i, popluært kalt Norge.

Jeg husker den gang (selv om det er under ti år siden Isbilen dukket opp på Finneid første gang) hvordan det føltes. TENK! En bil som kjører rundt mellom gatene, stopper på strategiske plasser og selger is til mor og far, unger og ikke minst bestemødre, også her hjemme!
Det var akkurat slik man ser det på amerikanske filmer. Det føltes som jeg plutselig fikk ett lite stykke amerikanske filmbarndom i fanget. Jeg er ikke sikker på om det er en isbil scene med i E.T. Men da Isbilen kom til Finneid første gang var det som jeg bodde i den gata i E.T.

Suburban USA. Med hus med ett plan og lange Chevroleer i de brede innkjørslene og barn på sykler som samler seg rundt bilen som serverer sommerens beste delikatesse; nemmelig is.

Gleden av noe nytt, noe ekskulsivt og amerikansk hjemme i min egen vei, ja den gikk over. Og i dag 8-9 år etter rister jeg på hodet når Isbilen kommer, og tenker at ikke alt amerikansk er så bra som jeg syns det var før.

Isbilen er ikke eksklusiv lengre, den er ikke eksotisk og ikke praktisk engang! Skal jeg ha is så kan jeg gå på butikken. Jeg trenger helt seriøst ikke en bil som kommer kjørende hjem til meg og selger is!

Og det jeg trenger minst av alt er en bil som kjører rundt i byen og spiller Norge rundt-melodien i sikkert en time før deter fred å få igjen. Støynivået på isbilen er slik at jeg hører den ca 18 kvartal fra der jeg bor. Så i en radius på sikkert gode 1 km må jeg høre jævelskapen kjøre rundt og rundt. Kjøre litt, spille mye, stoppe, selge is, kjøre og spille. Slik fortsetter det i evigheter. - Det kjennes i hvert fall sånn når jeg sover middagskvil.

Ja! til færre stoppesteder for Isbilen.
Ja! til lavere musikk på jævelskapet
Nei! til Isbil på vinterstid (hvem faen er det som kjøper is fra en bil på vinteren???)

Gi meg ettermiddagen tilbake.